onsdag 1. august 2012

4 Min «duse drøm»...

Etter en aldri så liten sommerpause i bloggingen kjenner jeg nå at det er deilig å sette meg ned å skrive noen ord igjen. Ikke for det - de siste ukene har det virkelig klødd i fingrene etter å skrive noen ord, både fordi jeg har hatt en periode med mye morsomme hendelser og fine opplevelser (som jeg kommer til å dele de neste ukene) men også fordi debatten rundt mammablogging fikk et aldri så lite oppsving etter bloggkollektivet Maddams kronikk i Dagbladet.

Det er nesten så jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Uten at jeg skal ta for meg alle «poengene» de kommer med i kronikken, vil jeg bare få sagt at jeg på ingen måte føler at jeg eller noen av mammabloggene jeg leser er med på å sette likestillingen tilbake. Ikke visste jeg at når jeg startet å skrive denne bloggen, hadde plikt til å få godt frem at jeg er samfunnsengasjert, vise politisk engasjement og fronte kvinnesaken. Jeg fikk heller ikke med meg at det fulgte med et ansvar som går på å til enhver tid opplyse om at «innlegget du nå leser, er ikke basert på alle de 24 timene i dagen min, og ja, det har vært både støv, snørr og grining underveis, ispedd hundehår og gulp på skuldra».

Nå er jeg heller ikke den ivrigste cupcake-bakeren, eller den bloggeren med det ryddigste hjemmet, men jeg rydder greit unna på kjøkkenbenken hvis jeg har en snasen gjærbakst på gang som skal fotograferes, forgylles og presenteres på bloggen. Hvorfor? Fordi det ser finest ut sånn. Fordi den kaka jeg har brukt tid på å lage ikke kommer så godt frem blant melposer og oppvask. Og siden bloggen min handler om det jeg driver med, viser jeg frem kaka fra sin aller beste side, fornøyd med meg selv som jeg er, akkurat da. Det er jo strengt tatt litt av poenget med bloggen - å skrible ned tanker jeg vil dele, og vise frem de delene av livet mitt jeg har lyst til å vise frem & dele med andre.

På den annen side kan jeg godt finne på å ta bilde av en kake som gikk åt skogen og legge den ut som en humoristisk greie, men jeg føler ikke at jeg skylder noen å gjøre det. Hvis kvinner som leser bloggen min føler seg tvunget til å bake mer kaker siden jeg viste frem en fin en, får det heller være - det får være måte på hvor mye ansvar en skal ta for andre. Nå høres det forresten ut som om jeg baker mye - så jeg stopper tankerekken der og lar alle sitte igjen med det inntrykket.

Her er en kake jeg har bakt... Den ble jeg greit fornøyd med. 
(Ikke alle kakene mine ser sånn ut)


Det er så mange som har en mening om mammablogging, og parallellt; mammaer på Facebook. Jeg tenkte meg godt om før jeg begynte å blogge, og aller mest i forhold til dette med å dele bilder, øyeblikk og historier fra min lille virvelvinds hverdag, både på blogg og Facebook. Etter litt frem og tilbake kom jeg frem til at hans generasjon vokser opp med å bli «delt», så dette er ikke noe han blir sittende med som eneste gutten i klassen - men jeg skal sørge for at det jeg skriver om min fine unge mann er nettopp det - fint. De herlige, uskyldige øyeblikkene, latterkrampene, gledestårene, fremskrittene og bilder som er vel så virkelige som eventuelle katastrofebilder. Det er et vanskelig tema, men man må ta et valg, og som jeg ser det er det ikke verre å legge ut 20 fine bilder enn 1 - er man redd for at slike ting blir misbrukt kan det like gjerne skje med det ene du sendte inn på nett til avisa.

Og til dere som etterlyser bilder og statusoppdateringer om skrikerunger, hår i sluket, kriserammede familieferier og andre familiære katastrofer - min vurdering som ansvarsbevisst mamma går rett og slett på at så lenge statuser og blogginnlegg inkluderer andre enn meg selv, så deler jeg stort sett bare de gode øyeblikkene - fine som morsomme. Mener noen virkelig at det er greit å skrive ting som  
«Herregud, for en trassig unge jeg har! Han slutter aldri å skrike, bæsjer 9 ganger om dagen, og ikke sover han om natta! ÅÅÅh, jeg er sååå lei!!%&$» 

Det er sikkert stas for den det gjelder å finne frem til om 10-15 år tenker jeg. Jeg blir trist når jeg ser sånt, og leser heller med glede koselige oppdateringer fra venner & bekjente, samtidig som jeg vet at dagene til de rundt meg også er fylt med opp- og nedturer.

For her kommer nemlig poenget mitt. Jeg er såpass enkelt skrudd sammen at jeg blir glad, oppglødd, ivrig, inspirert og ikke minst: Lykkelig! ...av å trekke frem de gode øyeblikkene vi har hatt i løpet av en dag. Det blir som en mental øvelse i å tenke positivt - hva har vi gjort idag som var fint? Hva har jeg fått til i dag? Og ved å skrive om dagen, som er høyst reell, gjenskaper jeg den gode følelsen - og er jeg riktig heldig sitter det noen og leser innlegget mitt og får den samme gode følelsen selv, eller blir inspirert på en eller annen måte, som jeg selv ofte blir av andre. Det er hva jeg kaller en GOD SIRKEL, ikke en dus drøm kreert for å få andre til å føle seg underlegne som mammaer. Dessuten er det ikke alle som er komfortable med å brette ut problemene sine foran hele verden - meg selv inkludert. Møter du meg på butikken på en dårlig dag og spør hvordan det går, svarer jeg sikkert noe sånt som «Det går bra, du da?» De fleste av oss snakker om problemene sine i fortrolighet med familie & gode venner, vi samler ikke 300 bekjente...


For min egen del føler jeg ikke noe press på å «ha alt» fordi jeg leser mammablogger. Jeg legger riktignok press på meg selv i ny og ne, fordi jeg vil at virvelvinden skal vokse opp med hjemmebakst, et aktivt liv, kreativitet, familielykke og kos. Det er viktig for meg, for selv om jeg ikke er SÅ glad i å bake (der sprakk den bobla liksom) syns han det er gøy, og det er hele poenget. Jeg husker at jeg selv syns det var moro å bake når jeg var liten, både med mamma og pappa - vi dro på turer, jeg tusjet på møbler (!) og har mange gode minner som jeg vil videreføre. Jeg vet jeg ikke får til alt, det blir ikke perfekt - men det blir som regel bra - og når noe er bra, koselig, søtt, fantastisk, gøy og inspirerende - da dukker det opp på bloggen. Sammen med litt annet snacks selvfølgelig... ;)



PS: Jeg har forresten en mann som både baker kake, lager julemiddag, vasker klær og skifter bleier. En gang lagde han pizza til oss, mens jeg så på fotballkamp. Likestilling sa du? ;)

PS2: Hvis du vil lese flotte innlegg om samme tema har bloggeren Lammelårtanker samlet mange gode her.

Jeg blir veldig glad om du har noen tanker rundt dette som du vil dele, så legg gjerne igjen en kommentar. Ha en flott kveld videre!
post signature

4 kommentarer:

lammelaartanker sa...

Mine tanker om dette er nok delt i dette innlegget:
http://lammelaartanker.wordpress.com/2012/08/02/utvalgte-modre-og-andre-modre-pa-nett/

Ellers tenker jeg det er større grunn til kritikk om en legger ut om alt som er galt enn om en legger ut om alle lykkestundene.

Jeg tenker at det er vanskeligere å skrive kritisk eller skrive om vanskelige ting når en har en veldig personlig blogg. Kanskje det blir umuliggjort dersom en vil ivareta barna?

Takk for at du lenker til meg!

Lina sa...

Word! ;) er alt eg har å sei :D hihi! Du er fin!

Lotta sa...

Utrolig godt skrevet! :)

Når jeg leste kronikken, satt jeg igjen med to setninger i hodet:
"Jeg blogger, derfor er jeg"
"Jeg er, derfor blogger jeg"

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at de mener at hvis du er mammablogger, så definerer det hvem du er. For meg er blogging et tidsfordriv, og noe jeg syns er gøy! Jeg deler hvem jeg er, det definerer ikke hvem jeg er!

Og uansett; alle kan velge om de vil blogge og hva de vil blogge, på samme måte som alle kan velge hvilke blogger de ønsker å følge. Følger man en blogg, er man i hovedsak interessert i hva bloggeren skriver om!

For min del følger jeg veldig mange blogger FORDI de er positive og fordi de inspirerer. Sånn som deg :)

Stå på!

TANKESPINN og VIRVELVIND sa...

Tusen takk for fine kommentarer <3