0 "Bak fasaden"

Med jevne mellomrom dukker det opp artikler og blogginnlegg som tar for seg hvordan mange prøver å fremstå som perfekte og lykkelige i sosiale medier. Bilder av smørblide barn og nytrente foreldre med hjemmelagde boller og nyvaskede hjem, som alle har hatt en super dag i solen, irriterer visstnok vettet av de fleste. Og fører med seg lav selvfølelse og aggresjon for en utrent bolleløs stakkar... Selv irriterer jeg meg ikke over noe av det, siden det innebærer at jeg måtte vært grenseløst irritert på meg selv. Det er jeg jo av og til uansett, men ikke fordi noen baker boller mer enn meg. For det er en ganske stor gruppe mennesker, så da hadde jeg vært mye irritert.

For jeg poster ivrig både bilde og en ubeskjeden beskrivelse av joggeturen min om jeg har vært såpass flink at jeg har fått med meg rumpa mi ut i skog og mark. Har jeg lagd noe fint som i tillegg også er spiselig, er jeg ikke sein om å forevige det via Instagram OG Facebook. Uten skam. For hvorfor skal jeg ikke det egentlig? Jeg elsker å vise frem ting jeg er stolt av, og det er fryktelig fint når venner og bekjente slenger inn en koselig kommentar eller liker det du har laget eller gjort. Eller enda bedre - når noen blir inspirert til å lage noe fint selv, eller ta seg en joggetur de garantert ikke angrer på. Man angrer liksom aldri på at man fikk seg en joggetur. (Om man ikke tråkker skikkelig over underveis da. Det gjorde jeg for litt siden, og det var såpass vondt at jeg angret bittelitt. Men jeg fikk et glass vin på kvelden, som jeg Instagram`et og delte på Facebook sammen med den bandasjerte foten min, som igjen førte med seg masse god bedring-hilsener fra både venner og folk jeg ikke snakker med så ofte, og det var såpass koselig så da angret jeg ikke så mye allikevel)

Eller at man prøvde seg på den bursdagskaka den gangen, selv om man er et vandrende katastrofeområde på kjøkkenet vanligvis, men allikevel fikk til noe som fikk en liten bursdagsblid gutt til å smile enda bredere den dagen. Og som nå er en årlig tradisjon, hvor ønsker for kaka blir annonsert nesten et helt år i forveien - type dagen etter bursdagen, og som baller på seg ettersom året suser avgårde. Neste år blir det muligens Sabeltannkake med Biler på, med en sykkel inni og marshmallows. Og litt "tuggis". Det blir spennende.

Så får man jo ofte høre at det er greit med litt hverdagslykke, så lenge det er litt av hvert - litt sånn nyansert liksom. Så vi ser at det ikke alltid er velstand og skinnende dolokk! For det holder ikke at vi kan tenke oss til realiteten selv? Vi må SE andres skitne sokker, misfornøyde unger og trøtte morrafjes for å skjønne at de ikke har det SÅ bra som de blanke bollene blant lekkert interiør skulle tilsi? Jeg syns det er fantastisk moro når folk legger ut litt humoristiske bilder og ironiserer over den blankpolerte Facebook-fasaden, men det er ikke noe jeg trenger for å føle meg bedre. Humor og selvironi er noe av det beste som er, og jeg bruker det så mye jeg kan, men jeg kan uansett kose meg med å se andre legge ut et herlig øyeblikksbilde fra en fin dag - selv om det ikke var gjennomgående idyll hele den dagen.

Og litt sånn for å avslutte - jeg skrev et innlegg om akkurat dette for over et ÅR siden(!) Da raste debatten om de perfekte mammabloggerne med cupcakes og nyvaskede barnefjes. Litt morsomt, og bittelitt trist, er det jo at dette innlegget like godt kunne vært re-postet idag! (Innlegget finner du her.)

Ha en flott uke - foran eller bak fasaden! ;)
K J E R S T I