4 Min «duse drøm»...

Etter en aldri så liten sommerpause i bloggingen kjenner jeg nå at det er deilig å sette meg ned å skrive noen ord igjen. Ikke for det - de siste ukene har det virkelig klødd i fingrene etter å skrive noen ord, både fordi jeg har hatt en periode med mye morsomme hendelser og fine opplevelser (som jeg kommer til å dele de neste ukene) men også fordi debatten rundt mammablogging fikk et aldri så lite oppsving etter bloggkollektivet Maddams kronikk i Dagbladet.

Det er nesten så jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Uten at jeg skal ta for meg alle «poengene» de kommer med i kronikken, vil jeg bare få sagt at jeg på ingen måte føler at jeg eller noen av mammabloggene jeg leser er med på å sette likestillingen tilbake. Ikke visste jeg at når jeg startet å skrive denne bloggen, hadde plikt til å få godt frem at jeg er samfunnsengasjert, vise politisk engasjement og fronte kvinnesaken. Jeg fikk heller ikke med meg at det fulgte med et ansvar som går på å til enhver tid opplyse om at «innlegget du nå leser, er ikke basert på alle de 24 timene i dagen min, og ja, det har vært både støv, snørr og grining underveis, ispedd hundehår og gulp på skuldra».

Nå er jeg heller ikke den ivrigste cupcake-bakeren, eller den bloggeren med det ryddigste hjemmet, men jeg rydder greit unna på kjøkkenbenken hvis jeg har en snasen gjærbakst på gang som skal fotograferes, forgylles og presenteres på bloggen. Hvorfor? Fordi det ser finest ut sånn. Fordi den kaka jeg har brukt tid på å lage ikke kommer så godt frem blant melposer og oppvask. Og siden bloggen min handler om det jeg driver med, viser jeg frem kaka fra sin aller beste side, fornøyd med meg selv som jeg er, akkurat da. Det er jo strengt tatt litt av poenget med bloggen - å skrible ned tanker jeg vil dele, og vise frem de delene av livet mitt jeg har lyst til å vise frem & dele med andre.

På den annen side kan jeg godt finne på å ta bilde av en kake som gikk åt skogen og legge den ut som en humoristisk greie, men jeg føler ikke at jeg skylder noen å gjøre det. Hvis kvinner som leser bloggen min føler seg tvunget til å bake mer kaker siden jeg viste frem en fin en, får det heller være - det får være måte på hvor mye ansvar en skal ta for andre. Nå høres det forresten ut som om jeg baker mye - så jeg stopper tankerekken der og lar alle sitte igjen med det inntrykket.

Her er en kake jeg har bakt... Den ble jeg greit fornøyd med. 

(Ikke alle kakene mine ser sånn ut)

Det er så mange som har en mening om mammablogging, og parallellt; mammaer på Facebook. Jeg tenkte meg godt om før jeg begynte å blogge, og aller mest i forhold til dette med å dele bilder, øyeblikk og historier fra min lille virvelvinds hverdag, både på blogg og Facebook. Etter litt frem og tilbake kom jeg frem til at hans generasjon vokser opp med å bli «delt», så dette er ikke noe han blir sittende med som eneste gutten i klassen - men jeg skal sørge for at det jeg skriver om min fine unge mann er nettopp det - fint. De herlige, uskyldige øyeblikkene, latterkrampene, gledestårene, fremskrittene og bilder som er vel så virkelige som eventuelle katastrofebilder. Det er et vanskelig tema, men man må ta et valg, og som jeg ser det er det ikke verre å legge ut 20 fine bilder enn 1 - er man redd for at slike ting blir misbrukt kan det like gjerne skje med det ene du sendte inn på nett til avisa.

Og til dere som etterlyser bilder og statusoppdateringer om skrikerunger, hår i sluket, kriserammede familieferier og andre familiære katastrofer - min vurdering som ansvarsbevisst mamma går rett og slett på at så lenge statuser og blogginnlegg inkluderer andre enn meg selv, så deler jeg stort sett bare de gode øyeblikkene - fine som morsomme. Mener noen virkelig at det er greit å skrive ting som  
«Herregud, for en trassig unge jeg har! Han slutter aldri å skrike, bæsjer 9 ganger om dagen, og ikke sover han om natta! ÅÅÅh, jeg er sååå lei!!%&$» 

Det er sikkert stas for den det gjelder å finne frem til om 10-15 år tenker jeg. Jeg blir trist når jeg ser sånt, og leser heller med glede koselige oppdateringer fra venner & bekjente, samtidig som jeg vet at dagene til de rundt meg også er fylt med opp- og nedturer.

For her kommer nemlig poenget mitt. Jeg er såpass enkelt skrudd sammen at jeg blir glad, oppglødd, ivrig, inspirert og ikke minst: Lykkelig! ...av å trekke frem de gode øyeblikkene vi har hatt i løpet av en dag. Det blir som en mental øvelse i å tenke positivt - hva har vi gjort idag som var fint? Hva har jeg fått til i dag? Og ved å skrive om dagen, som er høyst reell, gjenskaper jeg den gode følelsen - og er jeg riktig heldig sitter det noen og leser innlegget mitt og får den samme gode følelsen selv, eller blir inspirert på en eller annen måte, som jeg selv ofte blir av andre. Det er hva jeg kaller en GOD SIRKEL, ikke en dus drøm kreert for å få andre til å føle seg underlegne som mammaer. Dessuten er det ikke alle som er komfortable med å brette ut problemene sine foran hele verden - meg selv inkludert. Møter du meg på butikken på en dårlig dag og spør hvordan det går, svarer jeg sikkert noe sånt som «Det går bra, du da?» De fleste av oss snakker om problemene sine i fortrolighet med familie & gode venner, vi samler ikke 300 bekjente...


For min egen del føler jeg ikke noe press på å «ha alt» fordi jeg leser mammablogger. Jeg legger riktignok press på meg selv i ny og ne, fordi jeg vil at virvelvinden skal vokse opp med hjemmebakst, et aktivt liv, kreativitet, familielykke og kos. Det er viktig for meg, for selv om jeg ikke er SÅ glad i å bake (der sprakk den bobla liksom) syns han det er gøy, og det er hele poenget. Jeg husker at jeg selv syns det var moro å bake når jeg var liten, både med mamma og pappa - vi dro på turer, jeg tusjet på møbler (!) og har mange gode minner som jeg vil videreføre. Jeg vet jeg ikke får til alt, det blir ikke perfekt - men det blir som regel bra - og når noe er bra, koselig, søtt, fantastisk, gøy og inspirerende - da dukker det opp på bloggen. Sammen med litt annet snacks selvfølgelig... ;)



PS: Jeg har forresten en mann som både baker kake, lager julemiddag, vasker klær og skifter bleier. En gang lagde han pizza til oss, mens jeg så på fotballkamp. Likestilling sa du? ;)

PS2: Hvis du vil lese flotte innlegg om samme tema har bloggeren Lammelårtanker samlet mange gode her.

Jeg blir veldig glad om du har noen tanker rundt dette som du vil dele, så legg gjerne igjen en kommentar. Ha en flott kveld videre!

7 Selektiv likestilling...

Av og til lurer jeg på om jeg skulle vært blond, i ordets stereotype forstand. Idag hadde jeg nemlig en mildt sagt småflau morgen. 

Jeg kjørte min fine lille sønn til barnehagen, og idet jeg parkerte bilen på parkeringen ble jeg obs på en påfallende sterk svidd-bil-lukt,
som uheldigvis konsentrerte seg omkring vår bil. Jeg stusset et øyeblikk, før jeg skulle dra til håndbrekket. Det var ikke så mye jeg trengte å dra det til for å si det sånn... Det viser seg at jeg har kjørt avgårde med brekket sånn halvveis på, siden det lå en brusflaske ørlittegrann i veien for det. Nice! Bare å late som ingenting der altså, tusle inn med godgutten, og komme seg avgårde før det var noen som la merke til den spesielle odøren på parkeringsplassen. 

Hadde dette vært en enkeltstående hendelse, kunne jeg latt det passere og avfeid det som uflaks. Men det har seg sånn at jeg har et dårlig skjult talent på å kløne det til med motoriserte kjøretøy, gjerne i kombinasjon med navigasjon. 

Jeg nevner i forbifarten: 

- Kjørte feil, dagen etter at en kollega har kjørt meg rundt samme rute for å lære meg veien. Ringer mannen min for å få hjelp, og i forfjamselsen over min egen vimsethet, er det første landemerket jeg oppgir for området en rød bil... 

- En varm sommerdag kjører jeg rundt med vinduene åpne, hjem fra jobb. Plutselig er det en veps rett på utsiden av det åpne vinduet.
I ren panikk øker jeg farten og prøver å kjøre fra den... Å lukke vinduet dukker aldri opp som en mulighet...

- Etter et jobbintervju for en del år siden, setter jeg meg i min mors seriøst gamle bil som jeg lånte for anledningen, og prøver å starte den for å kjøre hjem igjen. Det er sommer, varmt, og jeg er svett og enda varmere etter intervjuet, samt ikledd stivt og lite pustende tøy. Vinduene er åpne, og idet jeg skjønner at vraket ikke vil starte, lukker jeg alle vinduene så ikke alle skal høre at den ikke starter... 

- Jeg omtaler konsekvent det nevnte håndbrekket som brekkjernet [rettet det akkurat opp helt øverst i innlegget] og syns at samlebetegnelsen bensin er fin for både bensin & diesel, til min manns store bekymring. Heldigvis for han er jeg såpass lite fan av å fylle bensin, nei diesel, nei bensin... diesel... drivstoff, så jeg tøyer som regel tanken til bristepunktet, og sender han ut et ærend på kveldstid, samtidig som jeg påpeker at han godt kan fylle tanken mens han er på farta.

(Heldigvis) har jeg ingen bil(d)er som viser de nevnte hendelsene. Legger istedet inn illustrasjonsbilde av en bil, om enn av den 
mer morsomme sorten, samt en misfornøyd hund som gir assosiasjoner til min egen innstilling til bilrelaterte saker.

Om du nå er av typen som himler med øynene, fullstendig oppgitt over min udugelighet, kan jeg fylle på irritasjonen din med  
følgende historie: 

- Da jeg som student jobbet på bensinstasjon (!) kom det en dag en hyggelig mann inn, og ba om et bestemt antall sukkerbiter. Litt merkelig syns jeg det var med antallet, men i ren glede over å endelig få en henvendelse jeg kunne håndtere, mellom alle oljefilter-/vindusvisker-bytte-folkene, svinset jeg fornøyd ut og hentet en eske sukkerbiter, søtt & godt. Mannen lo hjertelig, og påpekte at mitt forslag til sukkerbiter ville fungere dårlig i bilen hans... Så viser det seg at det fins sukkerbiter til bil. Sukk... 

Så når mannen min og jeg skal kjøre bil sammen, setter jeg meg alltid i passasjersetet. Rett og slett fordi jeg ser på min egen bilkjøring som noe jeg må for å opprettholde min status som et relativt sosialt vesen med jobb og fritidsinteresser. Intet annet. Jeg kan til nød nyte 20 minutter alenetid med i overkant høy musikk av type svært sterk sing-along faktor. Det liker jeg godt når jeg tenker meg om, og det vet alle som var tilstede i krysset utenfor byens kjøpesenter i sentrum den nydelige, varme dagen sommeren 2011 - da jeg stoppet for fotgjengere samtidig som jeg spilte nevnte musikk, sang med så det suste, og hadde vinduene åpne...
Men som jeg nevnte tidligere - er du i harnisk akkurat nå, og forbanner damer som vimsete åpenbarer sin udugelighet i forhold til typiske mannegreier, kan jeg betrygge deg med at jeg har M i sløyd, er generelt god i sport & spill, foretrekker harde pakker over blomster, har nipsallergi og tilbrakte en stor del av barndommen sammen med et trommesett. Jeg har tilogmed skiftet et dekk, uten å bli noe særlig begeistret for den aktiviteten. På noen områder velger jeg allikevel å la menn være menn, sånn at jeg slipper å bytte fremtidige dekk og annet motortilbehør...  

Skulle du tilfeldigvis være som meg, og f.eks alltid lure på hvilken side du har drivstofftanken din, kan jeg komme et et bilrelatert tips.  
Mitt første og sikkert siste... 

- På nyere biler er det en pil ved siden av det lille tanksymbolet inni dashbordet, og er pilen på høyre side kan du med sikkerhet anta at tanken er der også... (ikke inni dashbordet. På høyre side) Og motsatt... 

Ha en flott kveld, likestilt eller ei!

     

6 Hold me, squeeze me...

...den ligger og lyser mot meg, lett henslengt i sovesofaen på datarommet. Den er rost opp i skyene av en entusiastisk dame med lilla øyeskygge og glittertopp, og er tiltenkt en rolle som reddende engel, hvis eneste jobb er å fullføre en oppgave jeg selv ikke har helt kontroll på: Å stramme inn magen, og løfte opp rompa. Jeg er litt usikker på om jeg noengang har tenkt på at stumpen min burde vært høyere opp, men jeg lar det stå til allikevel. 

Anledningen er firmaets julebord, og jeg liker å tro at jeg er god på å planlegge, så allerede kvelden før, ti minutter før senteret stenger, er jeg på plass for årets strømpebukseinnkjøp... Den nevnte glittertoppdamen guider meg elegant gjennom jungelen av glossy-/semiglossy herligheter i varierende kulør, og jeg havner som vanlig på en spenstig sort semigloss med seriøs hold-in, på både mage og lår. For ikke å glemme rumpeløft. Blid og fornøyd tusler jeg ut av senteret, mens gitterne foran klesbutikkene smeller igjen rundt meg.

Vel hjemme ligger altså denne nyinnkjøpte vidundervaren foran meg, og det er tid for å teste ut julebordsantrekket. Etter å ha fundert litt på hva som er bak og frem på min 40 den Form up Tights, går jeg for en tilfeldig vei, og starter den nitidige jobben med å rulle opp en fot. Det har jeg kunnet siden jeg var liten, og har erfart at det er er best å gjøre det på den måten... 17. mai og svært dårlig tid har lært meg det - intet godt kommer ut av å ta på tynn strømpebukse i fortfart. So far so good, den ene foten blir tredd på, og den andre strømpebuksefoten får samme behandling - rullet opp til det bare er å stikke den andre foten inn. Det som nå utspiller seg, må være noe av det mest akrobatiske jeg har drevet med i nyere tid. I det strømpebuksen når knehøyde blir det tydelig for både meg og mine to storøyde Jack Russell Terriere at strømpebuksens hold-in-funksjon nå fungerer som en sperre for min intensjon - å få 82% Polyamide & 18% Elastane over magen, så jeg kan strammes og forhøyes! Jeg gir meg ikke så lett, og prøver å vide ut hold-in-helvete ved å reise meg opp, bevege meg sidelengs og gradvis trekke strømpebuksen over låra. Det er utenfor min fatteevne at en sånn strømpebukse kan rakne av en liten rift, når man ved påkledning utsetter den for såpass røff behandling uten at den viser noe tegn til å gi opp. 

Nå har jeg ihvertfall, mot alle odds, fått den over låra, så da starter den svært lite erotiske rutinen jeg har for å få den til å sitte over bakenden. Her snakker vi knebøy og utfall som ville gjort enhver personlig trener stolt! Etter tre runder på gulvet med nevnte øvelser i kombinasjon med armveiving (ikke heving, det hadde jo bare sett rart ut), er jeg jammen i mål! Strømpebuksa sitter som klistra, og det eneste som gjenstår er å hente ned undertøyet som ihvertfall har fått seg et løft... Utslitt, men fornøyd konstaterer jeg at oppdraget er utført! På med resten av antrekket - klar for julebord... Sett bort i fra at jeg føler meg en anelse svimmel. Jeg mistenker at min gode venn hold-in har satt inn et ekstra støt over en viktig blodtilførsel, men tenker ikke noe mer på det. Det blir sikkert bedre når jeg skal ha den på meg mange timer i strekk. 

To minutter senere har jeg vrengt av meg hele antrekket, og flyttet kroppen min over i en mer behagelig joggedress. Mens jeg rydder opp etter meg (det har en tendens til å se litt herjet ut etter en sånn prøverunde) faller blikket mitt ned på emballasjen som har rommet semigloss-vidunderet:

«Hold me, squeeze me. Sometimes nothing but perfect will do. These tights will hold your stomach and thighs and gently lift and squeeze your bottom. Voilà!» 

En ting er sikkert - det var ingenting som var gently med det jeg nettopp gikk gjennom, og det var defintivt ingenting som var Voilà! Skviset derimot, føler jeg meg så abolutt! 

God julebordssesong!

   

5 Fine mennesker...

Idag har jeg en sånn «Oi, så mange snille mennesker som finnes» dag. 

Og det er jo fint på en fredag. 

Jeg bestilte noen ullbodyer fra Guttelus for kort tid siden, de kom raskt og med en koselig hilsen. 

Det viste seg å være en feil på knappene på den ene - en rask mailrunde senere var det en ny og fin
body i postkassa, med enda en koselig beskjed. 

 Det er GOD kundeservice! 

Jeg er ivrig Mac-bruker, og er veldig dedikert til mine Apple-produkter. 

Nå begynte allikevel Mac`n min å bli litt gammel på innsiden, og ville ikke henge med 

på utviklingen i forhold til ny iPhone og speilrefleks. Da er det fint å ha en dyktig kollega som
fikser det meste - jeg tok med Mac`n på jobb, og noen timer senere står den klar, oppgradert og fin,
klar til å bli med meg hjem og jobbe med Raw-formatfiler. Hurra! 

 Det er en snill og GOD kollega! 

(jeg er heldig som har flere og)

 Disse to gjør meg glad hver dag, bare fordi de er så fantastisk glade for å se meg...

Vi er helt nye i barnehagebransjen, og det er sikkert kjent for de fleste hvor rart det er 

å levere sin fineste lille tass til fremmede. I dag kom jeg aller sist for å hente godgutten,

og med litt dårlig samvittighet småløp jeg mot avdelingen, bare for å finne min lille sjarmør 

sittende ved et bord med den ene barnehagedama, med fettstifter og ark, smilende fornøyd med 

sin nye oppdagelse - farger på papir! Det så ut som de storkoste seg begge to egentlig. Da tenker jeg at
man må være en fin person, som er så flink med andres barn etter en lang dag med sikkert
uhorvelig mye stress og mas. Og blide folk, som forteller ivrig om akkurat hva
min lille kar har gjort idag. 

 Det er en GOD barnehageansatt! 

 Så logger jeg meg inn på bloggen min, og der blir jeg møtt med masse 
 hyggelige tilbakemeldinger og kommentarer både her og på mail, 

 det er bare så koselig. Det blir jeg aldri lei av tror jeg! 

Jeg setter kjempestor pris på kommentarer fra dere, 

og prøver å kommentere tilbake så mye jeg kan, 

for sånt blir man G L A D av! 

Det er gode & fine lesere det! 

Hva blir du ekstra glad for?

Ha en kjempeflott helg! 

Og følg med, snart blir det giveaway på bloggen, 

det gleder jeg meg til!

 

0 ...haaatsjooo!

Forkjølelse har inntatt hjemmet.

Ikke noe annet å gjøre enn å håpe det går over.

S N A A R T !

Lille virvelvind er på snufser`n, men er nesten bra.

Nesespray, nesesuger og papir. Ikke hans tre favorittsaker.

Jeg er på snufser`n. Blir sånn halvsyk over lengre tid. Stas.

Herr Virvelvind er ihvertfall syk.

V E L D I G 

syk tilogmed.

Mer enn oss to andre til sammen. Som vanlig.

Så det nyses og snufses over en lav sko her om dagen.

Jeg gleder meg til energien kommer tilbake.

Som Mille. Proppfull av smittende energi.

Vi skal på barnefestival imorgen. 

Ellers holder jeg på med et par spennende prosjekter. 

Print og litt av hvert.

Mer om det til uka. 

G O D - H E L G

6 And på land...

For noen måneder siden var vi på et kjøpesenter, og tuslet inn på en butikk jeg er veldig glad i, «Lucky Duck».
Der har de massevis av søte ting til badet, og en hel gjeng med badeender i alle mulige farger og fasonger. Jeg er mest fan av den klassiske gule badeanda, og syns den er et must i ethvert badekar, men her har de altså lilla, blå, stripete, grønne, ender med bart, ender med kjole og alt du kan tenke deg. Lille Virvelvind satt i vogna, og begynte til min store glede og peke ivrig på hyllene med ender, samtidig som han ropte «Der, der». Yes, tenkte jeg, klart du skal få en nydelig gul liten and! 

Jeg plukket ned en standard gul en, og overrakte den. Han kikket bare dumt på meg, veivet vekk anda og handa og nesten hele meg, og fortsatte pekingen... Jeg prøvde igjen med den gule goingen, men neida. Her hadde han tydeligvis sett seg ut noe annet. Så etter å ha tilbudt han blå and, prikkete and og en hel gjeng andre, skjønte vi hvem han ville ha: Den med stripete fangedrakt... Den «kriminelle», den anda jeg sikkert hadde plukket ut aller sist, ja den skulle han ha. Også sååå blid når han fikk den ivrige neven sin rundt den. Flott, tenkte jeg, det der er vel ikke noe godt tegn for framtida... Hehe...

Men, etter å ha tenkt litt på det, fant vi ut at han sikkert kommer til å bli politimann
(og ikke yrkeskriminell som noen foreslo)

Ja... Nå syns jeg jo faktisk at den stripete karen er kul og da...

Nå har det ihvertfall blitt en liten greie med de endene, så nå plukker vi med oss en and hver gang vi har med oss sjarmøren vår på tur, og det dukker opp badeender. Foreløpig har han samlet inn en traktorand (John Deere) fra Hunderfossen, og en lite flytevennlig helgul (!) kar fra Ullared i Sverige (jepp, senteret fra TV-serien - *grøss*)
Så gjenstår det å se hvor s t o r samlingen blir etterhvert, og om vi muligens må investere i
s t ø r r e
bade(and)kar.

En annen ting jeg fikk ut av det, var en velplassert påminnelse om at det jeg liker absolutt ikke trenger å matche det vår lille virvelvind syns er topp, og det er jo greit å ha i bakhodet av og til.

Ha en flott helg! Håper det er bedre vær der du er enn her hos oss - det regner såpass kraftig at det egentlig hadde vært greiere å vært and. 

Tilogmed på land...

 

0 Wrong place at the wrong time..

...noen dager er mindre bra enn andre. Om du har hatt en dårlig dag, kan dette kanskje hjelpe. Det kunne alltids vært verre... Du kunne vært en gøyal plastfigur. Alene hjemme. Med en hund, type svært leken... :/

Beklager crappy mobilbilde - var det jeg hadde tilgjengelig...

Vi leier forresten ut selvgående makuleringsmaskin. Den har fire bein og logrer når du kommer inn døra, og fortsetter å logre til den sovner i senga di. På tvers.