0 Hverdagslykke...

To knallblå øyne. 

Funkler av glede og nysgjerrighet. 

Et lurt lite smil. Et tannløst hjertelig smil. 

Klukkende latter, og S M I L fra øre til øre. 

Den myke lille nakken. 

Bittelitt silkemykt hår. 

Storebror som sier 

♥ BØ ♥

Den spontane og bekymringsløse latteren. 

Den smittende latteren, som fyller hele rommet, 

og som får alt annet til å stoppe opp. 

Storebror som smiler fornøyd, 

for ingen får lillebror til å le så  

H J E R T E L I G  

som han.

Store nysgjerrige øyne, som spent følger med.

Bang, kræsj, brooom og hurramegrundt.

En uendelighet av nuss og kos fra storebror.

De små tærne, som krøller seg når han ler.

To sterke små never, med pels og mos og leverpostei. 

Og en og annen hybelkanin.

Spaghettisaus i øret.

Tenk å være den du aller helst vil være hos. 

Den du vil klemme og kose, og gnage på nesa.

Verdens blideste lille mann.

Jeg er verdens heldigste 

m a m m a

♥

 

0 "Bak fasaden"

Med jevne mellomrom dukker det opp artikler og blogginnlegg som tar for seg hvordan mange prøver å fremstå som perfekte og lykkelige i sosiale medier. Bilder av smørblide barn og nytrente foreldre med hjemmelagde boller og nyvaskede hjem, som alle har hatt en super dag i solen, irriterer visstnok vettet av de fleste. Og fører med seg lav selvfølelse og aggresjon for en utrent bolleløs stakkar... Selv irriterer jeg meg ikke over noe av det, siden det innebærer at jeg måtte vært grenseløst irritert på meg selv. Det er jeg jo av og til uansett, men ikke fordi noen baker boller mer enn meg. For det er en ganske stor gruppe mennesker, så da hadde jeg vært mye irritert.

For jeg poster ivrig både bilde og en ubeskjeden beskrivelse av joggeturen min om jeg har vært såpass flink at jeg har fått med meg rumpa mi ut i skog og mark. Har jeg lagd noe fint som i tillegg også er spiselig, er jeg ikke sein om å forevige det via Instagram OG Facebook. Uten skam. For hvorfor skal jeg ikke det egentlig? Jeg elsker å vise frem ting jeg er stolt av, og det er fryktelig fint når venner og bekjente slenger inn en koselig kommentar eller liker det du har laget eller gjort. Eller enda bedre - når noen blir inspirert til å lage noe fint selv, eller ta seg en joggetur de garantert ikke angrer på. Man angrer liksom aldri på at man fikk seg en joggetur. (Om man ikke tråkker skikkelig over underveis da. Det gjorde jeg for litt siden, og det var såpass vondt at jeg angret bittelitt. Men jeg fikk et glass vin på kvelden, som jeg Instagram`et og delte på Facebook sammen med den bandasjerte foten min, som igjen førte med seg masse god bedring-hilsener fra både venner og folk jeg ikke snakker med så ofte, og det var såpass koselig så da angret jeg ikke så mye allikevel)

Eller at man prøvde seg på den bursdagskaka den gangen, selv om man er et vandrende katastrofeområde på kjøkkenet vanligvis, men allikevel fikk til noe som fikk en liten bursdagsblid gutt til å smile enda bredere den dagen. Og som nå er en årlig tradisjon, hvor ønsker for kaka blir annonsert nesten et helt år i forveien - type dagen etter bursdagen, og som baller på seg ettersom året suser avgårde. Neste år blir det muligens Sabeltannkake med Biler på, med en sykkel inni og marshmallows. Og litt "tuggis". Det blir spennende.

Så får man jo ofte høre at det er greit med litt hverdagslykke, så lenge det er litt av hvert - litt sånn nyansert liksom. Så vi ser at det ikke alltid er velstand og skinnende dolokk! For det holder ikke at vi kan tenke oss til realiteten selv? Vi må SE andres skitne sokker, misfornøyde unger og trøtte morrafjes for å skjønne at de ikke har det SÅ bra som de blanke bollene blant lekkert interiør skulle tilsi? Jeg syns det er fantastisk moro når folk legger ut litt humoristiske bilder og ironiserer over den blankpolerte Facebook-fasaden, men det er ikke noe jeg trenger for å føle meg bedre. Humor og selvironi er noe av det beste som er, og jeg bruker det så mye jeg kan, men jeg kan uansett kose meg med å se andre legge ut et herlig øyeblikksbilde fra en fin dag - selv om det ikke var gjennomgående idyll hele den dagen.

Og litt sånn for å avslutte - jeg skrev et innlegg om akkurat dette for over et ÅR siden(!) Da raste debatten om de perfekte mammabloggerne med cupcakes og nyvaskede barnefjes. Litt morsomt, og bittelitt trist, er det jo at dette innlegget like godt kunne vært re-postet idag! (Innlegget finner du her.)

Ha en flott uke - foran eller bak fasaden! ;)
K J E R S T I

5 Herlige små øyeblikk...

I barnehagen som vår virvelvind går i, arrangerte de idag Litauen-kafè, 

med salg av mat & ting barna har laget. Inntektene går til familier i Litauen som trenger hjelp, 

og støtte til utdannelse for barn & unge. Det var utrolig koselig, og vi spiste kake og koste oss med den

 fine gutten vår, som syns det er veldig stas å ha mamma, pappa og besteforeldre i barnehagen sin. 

Han fikk velge seg en tøff nøkkelring, som han kjøpte selv med en blank og fin mynt. 

Mest stas var det allikevel når damen han betalte til ga han 5 mynter igjen, så da sa han takk, 

ga nøkkelringen tilbake (ikke så lett å skjønne dette med kjøp og salg enda) og duret ut av lokalet... 

Etter å ha puttet både mynter og nøkkelring, som vi fikk med oss igjen, i lommene sine, dro vi hjem,

 og fant frem sparebøsse-traktoren hans, med henger, som han er veldig opptatt av. Stor stas å putte på

 penger, helle de ut igjen, og putte de på igjen. Og helle de ut igjen... 

Mens vi holdt på med dette, ringte det på døra. Der stod det en «mann» 

(som han kalte den unge gutten) og samlet inn penger til Kirkens Nødhjelp. Etter å ha 

forklart at «mannen» samlet inn mynt, gikk det opp et lys for den lille sjarmøren, 

og han hentet en neve mynt borte ved traktor-sparebøssen sin - og løp ut til døra! 

DET var moro det! 

Han konsentrerte seg maks, og fikk myntene oppi innsamlingsbøssa! Vi sa hadet, og lukket døra, 

men da var minstemann allerede på vei tilbake til sparebøssa for å hente mer... Det resulterte i en

 halvtime med en ung kar som gikk rundt og kikket i vinduene, banket på dørene og ropte 

«mann! mann!» mens han viftet med mynter i den ivrige neven sin. Han skulle gi mer.

Veldig koselig med sånne små øyeblikk - og verdens godeste gutt!

♥ 

 

7 Ventetid...

...kan være så mangt. 

Jeg ventet i 9,5 måned på en fabelaktig liten babygutt. 

Det var lenge, men verdt det. Og ventetiden ble kortet ned av undersøkelser, 

små hint om hva som ventet på rare & fine ultralydbilder, og ivrige spark når vi kom så langt.
Jeg visste omtrent hvor lang tid jeg måtte vente. 

Jeg ble utålmodig allikevel. 

Er det sånn det føles for denne karen? Han heter Mac, og trener lydighet. 

To ganger, hver dag, venter han. I spenning. Han venter på det magiske ordet. 

Det danner seg en stadig større sikledråpe på haka hans mens han venter. 

Han ligger helt stille. Og venter... 

V Æ R S Å G O D

En konsentrert stund blir avløst av et lynraskt stup frem til skåla. 

Skåla med mat, nøye oppmålt, likt hver eneste dag. 

Fornøyd jafser han i seg maten sin, 

og verden kunne ikke vært et lysere sted! 

Den som venter på noe godt, 

venter definitivt ikke forgjeves. 

Dette er mitt bidrag i Øyeblikks fotokonkurranse, 

med tema ventetid. Klikk på logoen for å se flere fine bidrag.

     

7 Et barn er et lite menneske...

er temaet for www.øyeblikk.net sin fotokonkurranse akkurat nå. 

Da jeg så tittelen, visste jeg med en gang hvilket bilde jeg ville bidra med... 

Det var en helt vanlig dag, av den litt kjedelige gråværs-sorten. 

Det jeg ikke visste var at min lille virvelvind hadde S T O R E planer for dagen. 

Han tok sine aller første skritt den formiddagen, rett foran meg, 

som satt og testet ut manuelle innstillinger på kameraet. 

Jeg fikk derfor foreviget de første fine skrittene hans, 

og er evig takknemlig for det. 

Bildet jeg deltar med er allikevel ikke en av de. 

Jeg tok nemlig også et bilde av han rett _før_ han satte ut i verden på egne ben. 

Han stod noen sekunder og funderte og så svært så tankefull ut, 

nesten som han forberedte seg på det store øyeblikket...

Dette bildet ble så spesielt, siden det på en måte er det siste «babybildet» av han, 

før han kunne gå selv. Det å se den lille babyen sin plutselig gå, 

var for meg et øyeblikk hvor jeg virkelig så 

at han er et lite menneske... 

Flere flotte bidrag finner du ved å klikke på logoen under, 

som tar deg inn på bloggen til jentene bak øyeblikk.net.

Vil du se bildeserien av lillemann sine første steg, 

klikker du her: HVERDAGSMAGI

Ha en flott kveld!

♥